[3] Middelalderen

 

Middelalder og kildebruk (Hovedområder, fra læreplanen)

Hovedområdet middelalder og kildebruk handler om endringene i samfunn og tenkemåter i perioden. Religionenes og filosofiens betydning for kulturspredning og menneskers tenkning er sentralt. Hovedområdet handler om vurdering av historiske kilder og betydningen av ”store fortellinger”, periodisering, kontinuitet og forandring.

 

Middelalder og kildebruk (Kompetansemål, fra læreplanen)

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne

 

3.1. Middelalderen, føydalsamfunnet og forholdet kirke – stat
Epoken 400-1500. Den klassiske greske filosofi, fra idealismen hos Platon og realismen hos Aristoteles, blir videreført i Middelalderen, blant andre hos kirkefedrene Augustin og Thomas.

 

Samme tema føres videre: Hvordan skaffer vår erkjennelse oss sikker viten? Dette impliserer spørsmålet hva erkjennelse er (sanseobservasjon og fornuft, empirisme og rasjonalisme), hva kunnskap er (tro og viten) og hvordan denne kunnskapen anvendes (individ og samfunn, etikk og politikk).

 

Kristendommen, Det Nye Testamente og Paulus sier mye om religion, men lite om politisk filosofi. Paulus er likevel tydelig: ”All øvrighet er innsatt av Gud”. Kristendommen og kirken vokser både kulturelt, økonomisk og politisk. ”Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er”. Paulus og de første kristne: Ingen krav om politisk makt, men ønske om innordning. Maktfordeling: Kampen mellom de to sverdene.

 

Folks religiøse lengsler – etter Romerrikets fall, delingen av Romerriket og folkevandringene – førte til et voksende behov for en enhetskultur og en samlende statsmakt. En sterk følelse av angst, fredløshet og avmakt. Det topper seg med statskirken (380) og dermed den kristne kirkens innflytelse på statsmakten. De ikke-kristne religioner blir forbudt (392) og riksenheten blir ødelagt for alltid. Romerriket deles (395): Øst bukket under for trykket fra Islam. Vest endte i kaos og oppløsning. Pave Gelasius 1 (slutten av 400-tallet): Både stat og kirke er av Gud. De gotiske vandalene erobret Vestromerriket på 400-tallet.

 

Kongemakten sentraliseres og aristokratiet utfordres. Samfunnskontrakt. Landslov. Investiturstriden: Hvem skal sette inn de religiøse lederne, biskopene? Strid stat–kirke fra 1050. Konkordatet (forliket) i Worms (1122): Domkapitlet skulle velge biskoper, men keiseren skulle være til stede (dermed kunne sterke keisere få sin vilje).

Kirkens ønske om å forvandle samfunnet til kirkestat.

Kirken var en forfølgende kirke og viste lite eller ingen toleranse.

 

Føydalismen med personbånd blir det dominerende økonomiske system. Kongen (eventuelt keiseren) og adelen inngikk en gjensidig pakt: Adelen (vasallen) får len (lån, deler av jorda) og kongen får skatt og militær støtte. Kongen blir kalt lensherre. Også pakt mellom vasallen og folket: Vasallen beskytter folket og folket gir vasallen naturalia. Kongen blir den sterke part, og fra Renessansen får vi sentraliserte nasjonalstater i Europa, enevelde på 1600-tallet. Forholdet mellom selveiere og livegne. Stendersamfunn med laugsvesen og sosiale hierarkier.

 

Univesiteter vokste fram i Høymiddelalderen fra 1100-tallet. Kirken hadde drevet katedralskoler. Både lærere og studenter ble kalt skolastikere (skolelærer).

Universaliestriden – gjelder spørsmålet om ”hva som er”: Finnes universelle begreper, allmennbegreper (universalia) som gjelder for alle? Et evig tema. Om tro og fornuft.

Platon: Allmennbegrepene er universelle og idealer; det partikulære er det forgjengelige i sanseverdenen. Aristoteles: Det partikulære er substansene, de selvstendig eksisterende enkeltting. Universalia tilsvarer de allmenne formene i substansene.

Realister (begrepsrealister) = det universelle er det virkelige.

Nominalister = det universelle er bare navn, ikke noe reelt.

Konseptualister = det universelle eksisterer i form av begreper hos mennesket.

 

Magna Charta 1215 – den første garantien som har ambisjoner til beste for menneskets individuelle frihet. ”Ingen fri mand må anholdes, dømmes fredløs eller til landflygtighed … uden lov og dom af sine jævnbyrdige, og i overstemmelse med landets love”. Habeas Corpus.

1295: The Model Parliament. Først en variant av ”riddernes runde bord”, så et råd av adelsmenn. Kongens behov for støtte fra distriktene. Senere borgerskapets opposisjon mot kongens makt.

 

3.1. De to store filosofene

Augustin (354-430): ”Bekjennelser” (400) og “Om Gudsstaten” (420). Augustin er blitt kalt ”det første moderne menneske” og han er skaperen av en kristen filosofi. Inspirert av den platonske idealismen, nyplatonikeren Plotin (205-270), Cicero og den respektfulle omtale av skeptisismen. Augustin fant ro i sjelen: Det åndelige er det virkelige. Han er et særskilt individ som fører en indre kamp mellom kropp og sjel. Følelsene er sterkere enn forstanden.

Den første historiefilosof – historien har mål og mening. Opptatt av individets frie vilje, kampen for frelse og utvidelse av Gudsstaten mot Verdensstaten som er et nødvendig onde i gudsrikets tjeneste. En sterk verdslig stat er nødvendig på grunn av menneskets korrupte natur (etter syndefallet). Augustin har nok med å holde ondskapen i sjakk.

Politikken er et autoritært middel til kontroll.

Kristendommen ble en kulturskapende makt som kunne forhindre sosial oppløsning – ikke bare en frelsesreligion. Konflikten mellom gudstro og fornuft.

 

Tilhenger av den kristne statskirken som skal være samfunnets hovedaktør. Kampen mellom det himmelske fellesskap som er besjelet av Guds kjærlighet og det jordiske fellesskap styrt av mennesker. De to maktene i menneskets sjel – det gode og det onde – kjemper både i individet og i historien. Streng dualisme, manikeisme, mellom det gode og det onde i universet. Kampen mellom synd og frelse. Kampen om menneskets sjel.

Augustin fikk ikke til å handle rett selv om han visste hva som var rett. Han gikk over til skeptisisme og senere nyplatonisme, Plotin, der han falt til ro. Han blir frelst 30 år gammel og blir bisp. ”Mennesket i sentrum” og introspeksjon for å få selvinnsikt.

Opptatt av synd, skyld, straff og frelse. Selve ursynden: Når mennesket tar i bruk sin frie vilje, sliter seg løs fra tilværelsens urgrunn og vil være seg selv nok. Ursynden = overmotet (superbia). Det gode alternativ: Kjærligheten (gudskjærlighet) er livets vesen – ikke selvkjærlighet eller verdenskjærlighet. Ideen fra Paulus: om den guddommelige nåde.

Gudsriket er ”de helliges usynlige samfunn” – de utvalgte som bare Gud kjenner.

Historiens gang er utfoldelse Guds hensikt gjennom kamp, ”gudsrikets vei gjennom verden”: Menneskene skal frelses gjennom Guds nåde. Kirken overordnet staten. Staten er en sosial og moralsk organisasjon for velferd – basis for mennesket som lettere skal kunne tilstrebe frelse. Mennesket skal være lydig mot den verdslige staten i verdslige lovsaker. Den verdslige staten er et nødvendig onde for å holde menneskets korrupte tendenser i sjakk – etter syndefallet. Verdensstaten må være sterk for å styre den menneskelige vondskapen. Augustin har mer enn nok med å holde vondskapen i sjakk. Platon søkte det ideelle.

Hvis den verdslige staten griper inn i religiøse saker, har ikke denne staten krav på individets lydighet. Det er nemlig Kirken som har ansvar og myndighet over menneskets tro og moral. Kirken er således et overoppsyn. Kirken representerer på en måte den verdslige staten.

 

Thomas (1225-1274): ”Systematisk lærebok i teologi” (1267), ”Om fyrstenes styre” (1266) og “Summa Theologiae” (1270). Thomas var inspirert av den aristoteliske realismen som ble hovedstrømningen både i høymiddelalderen og fram mot Renessansen. ”Mennesket er et samfunnsvesen”. Aristoteles blir her sammenholdt med kristen teologi, og den ble utformet som en såkalt skolefilosofi (skolastikken). Thomas ble kanonisert (helgen) i 1323. Og i 1879 ble thomismen anbefalt som den katolske kirkes foretrukne filosofi.

Sannheten finnes på to måter: Enten gjennom åpenbaring fra Gud eller gjennom erkjennelsen hvor sansenes observasjoner og tankens fornuft hjelper til. Thomas ville være brobygger mellom tro og viten, religion og filosofi. Enhetsvitenskap hos Thomas. Religionen er vitenskapens dronning og filosofi er vitenskapens tjenestepike. Ontologi = lære om det å være og det som er. Epistemologi = læren om erkjennelse fra sanseerfaring og refleksjon.

Thomas mente at politikken hadde en negativ funksjon, moralsk sett: legge til rette for at menneskene skulle kunne tilstrebe frelse.

Thomas ville oppheve striden mellom stat og kirke: Gud er kilden til skaperverket. Dette forplikter mennesket til å skape et rettferdig samfunn. Stat og individ er guddommelige produkter og må derfor ha innflytelse. Det trengs ikke kirkelig ledelse i statssaker.

Kirkens moralske overherredømme skal ikke bli til rettslig overherredømme. Thomas er en moderat papalist: Kirken står over staten – paven kan bannlyse en tyrannisk konge.

Staten blir oppgradert (likeverdighet stat-kirke) i forhold til Augustins filosofi.

Thomas: Det trengs ingen kirkelig leder i statssaker.

Thomas gjør seg til talsmann for opprørsretten. Når Kongen misbruker makt, kan folket gjøre opprør. Her foregripes folkesuvereniteten – folkelig kontroll med styrerne. Fyrsten står ansvarlig overfor folket. Mennesket er sosialt og fornuftig. Samvittigheten kan styre individet, sivil ulydighet.

 

 

Oppgave 1

Hva betyr uttrykkene statskirke og kirkestat?

Hva mente Augustin og Thomas?

 

Oppgave 2

Hva innebærer investiturstriden? Blant annet kirkemøte i Worms?

 

Oppgave 3

Hva vil det si at folk har opprørsrett?

Hva mente Augustin og Thomas?

 

Oppgave 4

Hva er dette?

Magna Carta was originally written because of disagreements between Pope Innocent III, King John and his English barons about the rights of the King. Magna Carta required the king to renounce certain rights, respect certain legal procedures and accept that the will of the king could be bound by the law. It explicitly protected certain rights of the King's subjects - whether free or unfree - most notably the right of Habeas Corpus, meaning that they had rights against unlawful imprisonment. Many clauses were renewed throughout the Middle Ages, and further during the Tudor and Stuart periods, and the 17th and 18th centuries. By the early 19th century most clauses in their original form had been repealed from English law. [Fra Wikipedia]